IWGIA arrangerte u-landsseminaret den 18. oktober. Temaet var produksjon av biodrivstoff i fattige land i sør, og hvorvidt dette er etisk forsvarlig med hensyn til menneskene som bor der.

Ordstyrer Mari Gjengedal starter med å beskrive kort positive sider ved biodrivstoff, dvs. At  det er miljøvennlig når det gjelder klimagasser, mulighet til å øke inntekter i land i sør og uavhengighet fra olje. Hans Morten Haugen ville fokusere på menneskerettighetenes rolle (særlig om ”Village Land Rights”) i prosessen til biodrivstoffsproduksjonen. Haugen understrekte to grunnleggende prinsipper i forhold til å evaluere menneskerettighetenes nivå når det gjelder landbruk: (”benefit sharing” for alle innbyggerne, og at jordbrukssystemet må være ”labour-intensive” slik at det kan bidra med å øke antall arbeidplasser.) Han valgte å snakke mest om Brasils situasjon i forhold til Tanzania, som er to av de områdene hvor han gjorde feltarbeid. (Tanzania, Brasil og Indonesia). Haugen påpekte at mange som forsker på biodrivstoff betrakter Brasil som et modelland for biodrivstoffproduksjon. Det er fordi Brasil relativt sett lykkes med å unngå matmangel og avskoging. Han hevdet at disse positive konsekvensene skyldes Brasils spesielle” land ownership structure” som dannes ved høy politisk og økonomisk satsning på landbruk. I motsetning til i Brasil, har en del av den fruktbare jorda i Tanzania blitt undervurdert, og det er problemer med manglende investeringer i avling og jord. Mange av innbyggerne i Tanzania vet ikke helt hva ”Village Land Rights” innebærer. I tillegg utløste en økende grad av involvering fra utenlandske selskaper konflikter mellom bønder og nomader, i og med at flere bønder samarbeider med de utenlandske selskapene for å øke sin innflytelse, slik at de klarer å ta land fra nomadene.

Brita Brekke er enig med Hans Morten Haugen i at det å satse på biodrivstoff er nødvendig for å kunne fortsette å overleve på jorda. En del av forbruksendringene kommer til å være teknologiske - det er bra å utvikle teknologi i en mer miljøvennlig retning. Et av disse fremskrittene er å lage biler som kan gå på biodrivstoff. Det er jo fantastisk å bruke avfall til å kjøre bil på! Det er fantastisk at Oslos befolkning kan kjøre buss på vårt eget matavfall. Det er også fantastisk om bønder i hele verden kan bruke litt av jorda si til å dyrke sitt eget drivstoff slik at de kan bruke traktor uten å ha store utgifter og slik at de slipper å være avhengige av oljepriser. Biodrivstoff er ikke galt i seg selv.

Norge og land i EU importerer mesteparten av biodrivstoffet fra land i sør. For å rettferdiggjøre dette har det til og med oppstått en diskurs der biodrivstoffproduksjon i fattige land sees på som en utviklingsmulighet. Men fører det til utvikling? Det er mange problemer som står i veien i land i sør. Mange innbyggere der har blitt lokket av tilbudet om trygg inntekt fra flere utenlandske selskaper, men lønningene har uteblitt på grunn av løftebrudd. Uavklarte rettigheter forverrer landransituasjonen. I og med at i land i sør ikke har utviklet kapasitet til å drive med raffinering av biodrivstoff osv., har de kun tjent penger på å eksportere råvaren.

Biodrivstoffproduksjonen er også problematisk på globalt nivå. På grunn av biodrivstoffproduksjon blir matvareprisene lett påvirket i samsvar med oljeprisene. Når oljeprisene stiger, og det blir vanskeligere for fattige land å importere olje, kan motivasjonen deres for dyrking av biodrivstoff øke, både med tanke på egen bruk og til eksport som er mer konkurransedyktig enn når oljeprisene er lave.  Dette kan gå på bekostning av lokal matproduksjon. I tillegg kan man se på norske investeringer i biodrivstoffproduksjon i sør som en måte å kjøpe oss «klimaavlat» på, istedenfor å foreta reelle utslippskutt i vårt eget land.

Olivier De Schutter ble sitert: «Landinvesteringer er feil medisin til feil problem» - Er målet å hindre sult, er ikke middelet å investere i ressursene til folk og på den måten ta ressursene fra dem. Biodrivstoff er en del av dette. Vi har flere mål: å stanse klimaendringene og å få en mer rettferdig verden. Det er store mål, men vi er forplikta til å jobbe for det, og det er moralsk feil å gi opp. Men da må vi jobbe for å finne de gode løsningene. Biodrivstoff dyrka på andres jord er ikke en av dem.

Det var dårlig forbindelse med Skype, så det var dessverre vrient å forstå hva Archie Mulanda fortalte oss om situasjonen i Zambia. Men et budskap var klart. I Zambia er det mat som teller, ikke biodrivstoff, for å få bedre levevilkår.